Når deprasjonen overtar.

Det er en stil. Om ei jente som kun føler depresjon og anger. Som kun tenker på at livet snart bil ta slutt. Fikk en 5′er på den. Læreren sa teksten var fryktelig sterk, og at hun hadde fått tårer i øynene av den.

Hvorfor gråt jeg? Jeg klarte visst ikke ta i mot kritikken ifra mor . ” det er du som roter ”

Hva var det i den , som gjorde at tårene brøt ut. At sinnet gikk fra topp til tå.

Som gjorde at tankene kom.

Av bare ” det er du som roter ” ..

Jeg har tålt en del kritikker i fra mor , både fæle og enda fælere.

Men det var altså dette som fikk følelsene på gang..

Det er uker siden sist jeg gråt. Jeg trodde depresjonen endelig var over.

Men nei. Nå kom den altså nok engang tilbake ridende over gjerdet.

Tegner med spritusj for første gang over hele armen.

Det er første gang selvmordstankene kommer.

Første gang jeg ville forsvinne lydløst.

Men denne gangen, orker jeg ikke smerte.

Vil gjøre det slik at jeg kunne nyte det.

Kreft .. den nydligste utveien.

2/10 får kreft via spritusj .. Spørs som jeg blir en av de.

Men akkurat nå passer det med å ta en lang pause fra dette.

Riktig nok en evig pause .

Jeg mistet lysten i å leve mer.. lysten til å oppleve verden med et annet syn.

Alt pga at det var jeg som rotet.

Livet er liksom blitt en berg og dal bane.

Det går en del uker , og alt jeg vil er å straffe meg. Hvor jeg blir lei meg, og tårene kommer, av alt. Så er det andre uker, hvor alt jeg ønsker er å fullføre livet , like fint og flott som en hund kan gå.

Hva er det som skjer med meg? Jeg føler meg innestengt. Jeg orker virkelig ikke mer.

Men jeg tør ikke stå i mot.. Jeg tør ikke oppleve riktig smerte. Jeg tør ikke ta livet av meg.

Jeg frykter døden.

Bortsett fra i dag. I dag er det kun smerte jeg frykter. Dyp smerte.

Venner og dyr holder meg tilbake. Jeg vil streke under dyr, for katten betyr alt.

Hun blir ikke sinna hva enn jeg gjør, hun lytter på alt men sier ingenting videre.

Vennene mine sier det meste videre. Og jeg vet riktignok ikke om de blir lei seg

Eller glade dersom jeg blir borte. De minner meg ofte på hva som er galt med meg. Alt det negative vil de ha frem.

Små øyne, små hender, høy, stygg hodeform, stor nese.

Alt kommer fra 2 personer ca .. To andre kommer kun med andre ting som ; ” du har stygg stil” eller ” du har stor panne” . -Er dette virkelig alt dere vil meg? Trenger dere så jævlig en å kommentere stygt om ? Jeg vet jeg ikke er pen, men dersom dere ikke mener å såre, så hold det inne ! Dere er vennene mine , hallo dere. Målet ligger 23 meter tilbake.

Men dere har også noe godt i dere ; dere stiller opp når det trengs. Sier ting når det maximalt trengs og. Jeg er virkelig glad i dere.

Når jeg ser tilbake , tenker jeg over ; Jeg går blid og glad på skolen. Aldri har jeg blitt mobbet.

Aldri har jeg hatt mangel på venner eller smil. Aldri har min mor gjort meg noe vondt.

Livet mitt er altså perfekt. Det er tvangen til å bygge muren og aldri komme ut. Det er den som gjør at alt går inne i meg. Ingen vet jeg har det vondt? Jeg har ikke vært riktig glad på et år . Alt jeg har følt er depresjon . Men jeg søker ikke etter hjelp.

Jeg vil klare dette på min egen hånd. Med min egen hjelp. Men min egen hjerne.

Jeg må lære å ta hånd over meg selv.

Alt skjedde etter jeg mistet mitt alt ; hunden min.

Alt blir bedre, dersom du har papir og blyant.

040208

Alt føles så godt å få på papir , altså skrevet ned. Her kan jeg skrive alt det stygge og onde jeg har i huet mitt, og etterpå føle meg glad. Jeg bærer alt inne , og det er godt å få det ut.
Det å alltid ha tilgang til å lese det, er noe jeg er svært avhengi av. De er nesten som søvn.
Det beroliger alt inne i meg, og humøret kan gå opp og ned. Jeg skriver omtrent aldri det koselige ned, kun det negative. For det er hva jeg føler for å få ut. Det koselige kan jeg prate fritt om til alt og alle.

“Lives never change, until u do something about it.”

Dikt (?) som min venninne lagde.

Hun var vel igjennom en ganske tøff periode må jeg si. Jeg fikk tilsendt et dikt over email. Hun er virkelig flink. Mente hun det hu skrev?


Jeg vet ikke hva dere ønsker av meg. Heller ikke hva dere vil ha ut av meg.
Jeg sliter med deperasjon, og har gjort det snart et år.
Jeg vil gjøre meg noe som er vondt, bare for å straffe meg selvfølgelig. Men for hva?
For all baksnakkingen min? – Jeg er nødt å slutte. Muligens er det det som har skylden.
Det går ikke en dag uten å felle en tåre eller to. De kan nå det feile tidspunkt.
Jeg kommer hjem fra skolen, og setter meg på dataen. Jeg snakker kun med gutter.
Det er hva jeg trives med.
Det dukker kun opp søte ting . – hvorfor gråter jeg kun av sorg da ?
Tårene påvirker dessverre neste dag , og den er ikke lenger en fargefull overgang , men
En mørk tunnel som aldri ender. Jeg går på skolen og prøver å virke som normal,
Jeg prøver å gjemme det meste bak et smil , men humøret glipper ut gjennom åpningene, som jeg ikke fikk tettet. – Var det dette Gud ville ?
Å ødelegge et menneskets liv, som bare vil folk godt?
Jeg må si han har gjort et dårlig valg.
Men han må nok ha en grunn.
050408

Piknik ved lågen.

2008-06-17 – Tirsdag .

Piknik på skolen , så gøy. Alle klassene skulle lage til en piknik vær . – De beste vant.

Det var ganske greit egentlig . Ikke at det akkurat var så veldig mange som ga så mye for den prisen. Hvem hadde vel lyst til å vinne en is? Tss. Etterpå ble jeg med ei venninne hjem. Det var okai. Ikke bare okai, men supert ! Så kom jeg hjem. Tenkte jeg skulle være litt sund, så jeg tok å spiste svært mye sundt. Deretter tok jeg med den oppblåste pølsa mi som var blitt enda tykkere siden sist jeg så hun. – Det var altså før jeg dro på skolen, dachser altså. Mye går det an å legge på seg på så kort tid ? Vel ja. Jeg tok med meg noe reker i samme slengen. Æsj .

Så gikk jeg langt opp over skauen, ettervert fant jeg et ganske så fint fjell med ekkel gul/grønn mose, så satt jeg meg. Begynte å trene bikkja. Hun var nå ganske flink, bortsett fra at hun bomma på sitt og løp. Så hver gang jeg sa sitt, løp hu fra meg. Altså, er det mulig å tolke så mye feil for en pølse ? Dum er hun i 100. Men hun er nusselig . Hu minner om ei muldvarp. Skjegg, sort nese, store øyne, et lite hue med en kropp like svær som en dampmaskin. Ja, nusselig, kaller jeg det.

Senere gikk vi jo videre. Tenkte jeg skulle lære hun gå fot ! Det gikk vel ganske bra.. I starten , hvertfall. Noen som vet åssen det staves ? ”hvertfall” ..Ekkelt ord.

Men ja, da jeg til slutt begynte å si gå fot , begynte hu å gæule. Hu gæula som en flodhest. Ikke det at hu ikke ligna på en. Tror de vi møtte på, syns det var merkelig at jeg hadde en flodhest i bånd.

Da vi var hjemme igjen gikk vi å fiska i båten. Siden hu er glad i å fange ekle små gørrete rumpetroll, så tok jeg det oppi båten. – Som om jeg ikke var redd for dem ! Så jeg satt med omtrent hele meg utenfor, også fikk jeg faen meg en fisk. – Tør jeg røre dem ? Nei .

Så jeg slo åra i huet på den. Så trodde jeg øyet hadde spratt ut . Å fy faen jeg turte ikke røre meg. Jeg går aldri ut i en båt mer, og heller aldri kommer jeg til å fiske igjen. Ikke til å trene hunden igjen heller.. Resten av livet mitt skal være midt i den perfekte byen (L’